File:Hjemkomsten - Coming Home (1978) (18643635102).jpg

Format: Dokument (Avisutklipp) - Digital Collage Dato / Date: 16 September 1978

Wikipedia: Jane Fonda (f. 1937)

Wikipedia: Coming Home (1978 film)

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: Trondheim Kinematografer: Kritikker fra Osloaviser (1977 - 1978), l.nr. 90

Arbeiderbladet 16.09.1978:

Sterkt om krigsofre

SAGA: Hjemkomsten. Org. tittel: Coming Home (Regi: Hal Ashby) Amerikansk.

Når Jane Fonda er med i en film om Vietnamkrigen, understreker det at temaet blir behandlet på en seriøs måte. Mens USA holdt på med sine myrderier i det fattige jordbrukslandet i Asia, reiste den amerikanske skuespilleren verden rundt og agiterte mot krigsforbrytelsene.

Coming Home handler ikke særlig mye om selve krigshandlingene. Det er først og fremst en fremstilling om hva som skjer med mennesker rundt - og i - en krigs-situasjon. Og det er akkurat det som gjør filmen ekstra sterk. Handlingen sentreres i hovedsak rundt tre personer. Vi møter ekteparet som må skilles fordi mannen blir sendt til vietnam. De to spilles av Jane Fonda og Bruce Dern.

Fonda på sin side tar seg jobb på et sykehus for Vietnam-veteraner - og blir konfrontert med konsekvensene av krigen. Sykehuset og menneskene der skildres på en så overbevisende måte at alle må forstå krigens barbari. Selv om det ikke er en eneste voldsscene - er dette en beskrivelse av vold og grusomhet.

Midt i sykehus-miljøet møter Jane Fonda en gammel skolekamerat spilt av Jon Voigt. Den tidligere fotballhelten er lam fra livet og ned etter kamper i Vietnam. Det utvikler seg et forhold mellom de to. Nydelig beskrives de følelser som tennes. Gjennom sitt møte med Vietnam-veteranen forandres Fonda - som i utgangspunktet var lite engasjert og bevisst hva det hele dreier seg om.

Men også ektemannen, Bruce Dern, forandres. Han er sakte, men sikkert blitt ødelagt av krigen - og kommer atpåtil hjem til en kone som er i ferd med å gli vekk fra ham.

Filmen handler om de tre menneksenes forhold til hverandre. Jon Voigt - som har vært lenge borte fra film - spiller glimrende og meddeler sin tragedie uten at det virker banalt. Jane Fonda gjør også en overbevisende innsats, mens Bruce Dern i enkelte scener er melodramatisk.

Se denne filmen. Og se den gjerne to ganger.

Erling Borgen

Verdens Gang:

NY FILM - DETTE MENER VG

[Terningkast: 5]

Saga: "Hjemkomsten". (Coming Home). Regi: Hal Ashby. Med: Jane Fonda, Jon Voight og Bruce Dern. Amerikansk fargefilm.

Jon Voight fikk prisen som beste skuespiller i rollen som krigsveteran, da denne filmen ble vist i Cannes i år. Og det fortjente han for et sterkt og betagende spill mot Jane Fonda.

Tar opp

De to er velkjente for sitt engasjement mot Vietnamkrigen. Og her har de fått anledning til å spille i en film som tar opp problematikken og lar oss bli kjent med ofrene på et veteransykehus.

Filmen kan godt kalles et innlegg mot krigen som sådan og amerikanernes krig i Vietnam i særdeleshet. Her møter vi offiseren som drar ut til slagmarken og hans kone som hjemme i Amerika tar seg jobb på sykehus, til å begynne med nærmest for å gjøre en liten innsats, hun også. Møtet med de skadde soldatene rusker opp i henne.

Jane Fonda er det alltid en glede å se. Her utleverer hun den velstelte, alminnelige kvinnen som blir politisk engasjert og som havner i et trekantforhold.

Vellaget

Filmen er vellaget i typisk amerikansk underholdningsstil, dvs. litt glatt. Slutten virker temmelig oppstyltet, ikke så lite melodramatisk.

Men her er fremragende skuespillerprestasjoner, og på sin måte får filmen sagt både ett og annet om amerikanerne og Vietnam, og først og fremst om de ulykkelige som kommer hjem, skadet på legeme og sjel.

Liv Herstad Røed

Aftenposten 16.09.1978:

Man tager én del Vietnam..

SAGA: Hjemkomsten Nasjonalitet: Amerikansk Originaltittel: Coming Home Regi: Hal Ashby Manus: Waldo Salt/Robert C. Jones Med: Jon Voight, Jane Fonda, Bruce Dern Foto: Haskell Wexler Utleie: KF Spilletid: 2 timer 7 minutter Censur: Gul

Mye fin forhåndsreklame har "Hjemkomsten" fått, og visstnok representerer den forløperen for en hel liten bølge av filmer fra USA: Det er tid for oppgjør med Vietnam-krigen. Den for USA efterhvert svært så pinlige krigføringen i Vietnam er kommet tilstrekkelig mange år på avstand nå, og såvel amerikanere som allierte, vennligsinnede og fiendtlig innstilte, klarer saktens å høre sannheten. Ikke det at alle nå er skjønt enige om hva som egentlig er sannheten om amerikanernes innsats i Vietnam, men iallfall behøver man ikke forstille seg fordi man enten hater amerikanerne eller elsker dem mer enn de elsker seg selv. Det er tid for å si at napalmbombing er forferdelig og forkastelig, uansett. Det er tid for å innrømme at krig bringer frem det verste i alle mennesker, også siviliserte allierte.

Men det er tydeligvis ikke tid i Hollywood ennå. For "Hjemkomsten" er ikke noe oppgjør med Vietnamkrigen, selv om det spilles med åpne kort. Luke Martin er Vietnam-veteran på hospital hjemme i California, lam fra livet og ned. Sally Hyde er gift med yrkesoffiseren Bob Hyde som akkurat har meldt seg frivillig til Vietnam for å bli helt, og mens Bobs forstokkede militarisme blir undergravet av de nådeløse kjensgjerninger på slagmarken lang der borte forelsker den ureflekterte Sally hjemme på veteranhospitalet seg i opprøreren Luke, som forbitret kjemper mot krigen. Dermed er trekant-forholdet kommet tilskueren inn på livet og Vietnamkrigen i bakgrunnen, ikke altfor truende.

Selvfølgelig sies det velvalgte ord om krigens grusomhet, men det har vi hørt mange ganger før. Vietnamkrigens nærhet som burde gjøre nettopp denne filmen hardere og mer levende enn noen andre, glimrer med sitt fravær, så å si. Regissør Hal Ashby har laget et bemerkelsesverdig konturløst produkt som lever høyt på gode skuespilleres charisma. Jon Voight er uimotståelig som hippie-handicapped med "War Hero" på college-jakken, og Bruce Dern streker opp sin psykisk svekkede militarist med fine nyanser og mange nervøse rykninger rundt munnen. Jane Fonda er frisk, kjekk og forståelsesfull.

Den dramatiske utvikling i manuskriptet kan hele tiden forutsies, og musikken som er lagt på i bakgrunnen er Stones, Beatles og Simon & Garfunkel, og bekrefter inntrykket av at Ashby har tatt oss med på en nostalgisk reise til en krig som var trist og lei, men heldigvis er over nå, og kanskje vi har lært litt av den?

En film helt uten tenner.

Knut Bjørnskau.

Dagbladet 16.09.1978:

En fin og inntrengende studie

Klingenberg: Hjemkomsten (Going Home), Amerikansk. Regi: Hal Ashby. Utleie: Kommunenes Filmcentral.

- Uten tvil er Going Home en av de mest oppsiktsvekkende filmer som er vist her nede, en inntrengende og fin studie av Vietnamkrigens utslag hos forskjellige grupper mennesker, soldater og deres slektninger, skoleungdom, og mannen i gata. Men Vietnam er bare bakgrunnen for de konflikter vi her skal komme kloss inn på - krigen som sådan ser vi ikke. Man kan nok si at en film som dette kommer i seineste laget, men når den først er her, er den et fantastisk tidsdokument, og den formidler rystende klart atmosfæren i USA på ett av de viktigste tidspunkt i landets historie. Parallelt skildrer den utviklingshistorien til to soldater, en som har maktet å overvinne grusomhetene og som hjemkommet invalidisert går inn for propaganda mot krigen, og en som ikke er i stand til å frigjøre seg fra sine inntrykk og som ender sitt liv i desperasjon.

RASERIANFALL I RULLESTOL

Den ytre story er basert på at den småborgerlige Jane Fonda, uten noen utdannelse, uten noen politisk innsikt eller oppfatning, og stolt av sin mann Bruce Dern der han som kaptein sendes til fronten - frivillig tar jobb på et hospital for skadde Vietnam-soldater. De fleste av dem invalidisert, og som fører en til tider desperat tilværelse i rullestol. Hun knytter seg til et varmt vennskap med Jon Voight, som av og til har voldsomme raserianfall, av retorisk sjokkerende virkning, når han går til angrep på krigen og Nixon-systemet. Etter hvert oppstår et heftig erotisk forhold mellom ekssersjanten og hjelpepleiersken, og i noen ganske fabelaktige scener opplever en hvordan hun, sammen med sin invalidiserte venn fornemmer den fysiske kjærlighet sterkere enn hun noensinne har gjort med sin mann. Man kan vel gjette seg videre framover til handlingen, mer innfløkt er den ikke: Mannen kommer hjem, dypt desillusjonert over krigen (han hadde dratt avgårde med en slags seiersæl spenning ved å tilhøre The Marine Corps) - og via FBI blir han orientert om det forhold som har pågått mellom hans frue og den tidligere sersjanten. Her kommer det til en voldsom konfrontasjon, og som ender med at kapteinen deprimert går ned til stranden og svømmer døden i møte. En slik grov forenkling kan ikke på noen måte yte rettferdighet mot den fine filmkunst som her leveres i tette eksplosive scener.

HALVDOKUMENTARISK TONE