File:Fryktens lønn - Wages of Fear (1978) (18887212792).jpg

Format: Dokument (Avisutklipp) - Digital Collage Dato / Date: 28 Mars 1978

Wikipedia: Sorcerer (film)

Wikipedia: William Friedkin (f. 1935)

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: Trondheim Kinematografer: Kritikker fra Osloaviser (1977 - 1978), l.nr. 90

Dagbladet 28.03.1978: ”Fryktens lønn” – i ny tapping ELDORADO OG FROGNER: Fryktens lønn. Am. (”Wages of Fear”). Prod. og regi: William Friedkin. Utleie: CIC A/S. Gudene vet hva som foregår inni skallen på en ung Hollywood-regissør med suksess. Ta tilfellet William Friedkin. Denne noen-og-tretti-årige regissøren skaffet sine produsenter to fabuløse kassasuksesser på rad, først ”Brennpunkt New York” (The French Connection) og så ”Exorcisten”! Det ga ham frie hender til å gjøre det han ville av film. Hva er det så Friedkin bruker sin nyvunne frihet til? Noe originalt, noe eget han monne ømme for, noe ukonvensjonelt og ikke-kommersielt? I helsike. Han går hen og lager en re-make av en av 1950årenes européiske suksesser, og en av det bedrøvelige decenniets beste franske filmer, i dag med klassikerstatus: ”Fryktens lønn”. Henri-Georges Clouzot laget Le salaire de la peur i 1952, etter Georges Arnauds roman (utkommet på norsk). Det har da William Friedkin villet gjøre en gang til, av grunner som forblir dunkelt private. Historien er lagt til en ikke nærmere identifisert stat i Latin-Amerika, i et dampende jungellandskap der et amerikansk oljeselskap holder til, hardt og drepende effektivt. En politisk situasjon antydes via oppklistrede portretter av en (formodet) militærdiktator. I skogene rundt boreriggen holder opprørsgeriljaen til. Den forårsaker blow-out og en brann som bare kan slokkes ved å sprenges vekk med nitroglyserin, det høyeksplosive flytende sprengstoffet. Forfall hersker alle vegne og handlingen samler seg om tre-fire menn av ymse bakgrunn: Bandevesen i New York, bankvesen i Paris, terror i Midt-Østen. Disse tingene gis med forte innklipp. Ikke har de mulighet til å unnslippe. Fortapte menn, må vite. Det virker litt fremmedlegionsk og gammelkjent sånn. Sjansen til å unnslippe jungelfengslet ligger for dem i å påta seg å hente en forsyning med nitroglyserin som er lagret dagsreiser fra oljebrannen. Det gjør de da, i to billag. Arnauds roman er langt rikere den sosiale-politiske veven. Begge filmer konsentrerer seg sterkt om thrilleraspektet: Skildringen av lastebiltransporten med nitroglyserinen. Denne anmelderen synes for sin del at Clouzot for 25 år siden overgår Friedkin som thriller-maker. Amerikaneren pøser på med spektakulære innslag, som de vilt usannsynlige scenene der de digre lastebilene forserer en enormt gebrekkelig hengebro og der karene sprenger i filler med nitroglyserin kjempestammen som sperrer veien. Til dette kommer en svært anløpen ”miljøskildring”: Slik Friedkin betrakter den innfødte indianske befolkningen, reduserer han de lidelser han skildrer til dekorasjon, til ”fargerik” bakgrunn for våre fire faenivoldske fraktemenn. I en lang scene etter oljebrannen paraderer de innfødte bokstavelig sin nød og elendighet. Slik blir også opprørsgeriljaen en del av ”lokalkoloritten”, pittoresk skummel og jevnt over ubegripelig. Henri-Georges Clouzot bygget opp en uhyre stor thriller-spenning på indirekte midler. I begge filmer springer en av bilene i lufta med nitrolasten. Clouzot skildret dette raffinert ved å vise en av mennene i den andre bilen i ferd med å rulle en røyk: Tobakken feies plutselig vekk fra fingrene hans – og så kommer smellet. Hos en geskjeftig busybody som Friedkin blir det et antiklimaks og bare opptakten til en tåpelig sekvens der grumme geriljaer slaktes ned med all den morderiske skomakerrealisme 70-tallets kommersielle film kan mønstre. I rulleteksten til sist ”dediserer” William Friedkin sitt verk ”Til H. G. Clouzot”. Lommetyvens omfavnelse. T.E.

Aftenposten 28.03.1978: For mye effekter i ny versjon av klassiker ELDORADO/FROGNER: Fryktens lønn Nasjonalitet: Amerikansk. Regi: William Friedkin. Efter roman av Georges Arnaud. Med: Roy Scheider, Bruno Cremer, Francisco Rabal, Amidou. Spilletid: 1 time 34 min. Distribusjon: Cinema International Corp. For 25 år siden laget den franske regissør Clouzot en film på grunnlag av Georges Arnauds roman ”Fryktens lønn”. Tidlig ifjor døde Clouzot og amerikaneren William Friedkin bestemte seg for å produsere en ny utgave – denne gang selvsagt i farver og widescreen. Det er Friedkins første produksjon efter ”Exorcisten”. Hovedpersonene er fire menn som havner i en skitten, bortgjemt landsby i en syd-amerikansk stat. Alle har en kriminell bakgrunn og har skjult seg for myndighetene på dette gudsforlatte sted. En oljekilde inne i jungelen, eiet av et amerikansk selskap, blir en dag sprengt av gerilja-folk og en voldsom brann oppstår. En tilkalt ekspert uttaler at denne bare kan stoppes ved hjelp av nitroglyserin. Man finner noe gammel nitro 30 mil unna, men den er fuktig og må fraktes frem til brannstedet med den største forsiktighet. Selskapet utlover stor belønning til dem som vil kjøre to lastebiler den skrale veien gjennom jungel og over fjell. Til slutt er det de fire menn som tar jobben, to på hver bil. Denne dramatiske ferd, med fare for hvert øyeblikk å sprenges i luften, er det Friedkin skildrer med filmkameraene. Når vi hører at han har brukt over 20 millioner dollar på opptakene, kan vi ikke annet si enn at pengene kunne ha vært bedre anvendt. Vi vet ikke egentlig hva som hendte under og efter produksjonen, men den opprinnelige originaltittel ”Sorcerer” er blitt til ”Wages of Fear” og filmen er kuttet ned fra to til halvannen times spilletid. Vi skal ikke underkjenne den pirrende spenning Friedkin har oppnådd i noen av episodene, særlig den første del av kjøreturen. Men en habil regissør kan vel nesten ikke unngå å bygge opp dramatikk på grunnlag av en hasardiøs nitroglyserin-transport. Her er det den indre spenning som mangler; vi kommer aldri bakom maskene til de fire dødskjørere. Spørsmålet er om det ikke burde vært satset på flere stjerneskuespillere – det eneste kjente navn her er Roy Scheider og selv ikke han lykkes i å identifisere seg med rollen. Dette er et typisk eksempel på hvor sterke krefter og stor kapital er satset på å frembringe en ”bestseller”, og så har produsenten vært så opptatt av de ytre effekter at han har glemt hovedbrikkene i spillet. Clouzot fikk i sin tid Grand Prix i Cannes for sin versjon, hvor Yves Montand, Charles Vanel og Peter van Eyck hadde de viktigste roller. Vi kan ennu huske den filmen. Den gjorde et varig inntrykk fordi personene som satt i lastebilene med sprengstoff hele tiden var mennesker med dirrende nerver, mennesker man ble kjent med og fattet interesse for. Apropos ytre effekter kan vi eksempelvis nevne episoden på hengebroen, hvor lastebilen krenger over og hvert øyeblikk kan styrte i elven. Her dveles det altfor lenge ved sekvensen, som blir trukket ut med vilje fordi Friedkin vil vise oss hvorledes et tauspenn langsomt ryker... Nærbildene fra søppel, døde dyr og menneskekadavre i den grisete landsbyen blir ikke satt inn i noen sosial sammenheng – anonyme mennesker driver omkring uten at vi får annen forklaring enn noen plakater som viser portrettet av presidenten i en diktaturstat. Hos Clouzot foregikk handlingen i Venezuela, hos Friedkin er det et eller annet ikke nærmere angitt sted. Arne T. Bye.

Verdens Gang 28.03.1978: Voldsom spenning [Terningkast: 4] Eldorado/Frogner: ”Fryktens lønn”. (Wages of Fear.) Regi: William Friedkin. Med: Roy Scheider og Bruno Cremer. Amerikansk fargefilm. Det er den gamle franske Clouzot-innspillingen av en kjent spenningshistorie som her er tatt opp på ny av amerikaneren Friedkin, sist kjent for ”Exorcisten”. Og igjen er det blitt spenning for alle pengene, først og fremst det. Bakgrunnen for de fire hovedpersonenes liv er mindre interessant, men Friedkin har rullet handlingen opp på lerretet med malerisk kraft. Man formelig kjenner søle og skitt velte seg rundt en, der de fire, i to lastebiler, gir seg regnskogen og jungelen i vold. Med nitroglyserin som last, vårt nitroglyserin som vanskelig tåler større rystelser, er spenningen gitt. Her er det bare å klamre seg fast i kinostolen og håpe på sjåførenes dyktighet. Den er ellers ikke mye verd når veien raser ut og brua man er nødt til å kjøre over, hvert øyeblikk truer med å gå i oppløsning. De fire gir røffe glimt av uheldige individer som er strandet langt utenfor sivilisasjonen, og som nå tar en pokersjanse for å få penger til en behageligere tilværelse. Det fandenivoldske som preget dem og deres situasjon, har det lykkes regissøren å få levende fram. Innføringen i stoffet var derimot litt ordinær og treg.

Arbeiderbladet 28.03.1978: Fattig nyinnspilling Eldorado og Frogner: FRYKTENS LØNN Regi: William Friedkin. Originaltittel: Wages of Fear. Amerikansk. Med sine to siste filmer tegnet regissøren William Friedkin seg for noen av de største publikumssuksesser som er laget: ”Brennpunkt New York” og ”Eksorsisten”. Foreliggende film er altså den første han har gjort etter djevel-utskeielsene, desto mer skuffende da at han ikke kan varte opp med noe mer enn en skarve nyinnspilling av en av 1950-tallets mest minneverdige filmer: Den franske av samme tittel, med Yves Montand, Charles Vanel og Peter van Eyck i uforglemmelige roller. For sikkerhets skyld har Friedkin tilegnet sin film den forrige filmens regissør Henri-Georges Clouzot. Det må være noe rart med en regissør som så åpent stiller seg til for hogg, og filmen hans er da også blitt av en kaliber som aldri når opp til Clouzots høyoktan-film. Som kjent dreier det seg om dødsforaktende tøffinger som frakter nitroglyserin pr. lastebiler på humpete jungel-veier. Friedkin har prøvd å fiffe opp storyen ved å henlegge den til oljeborings-miljø, og det skal sies at filmen hans byr på atskillig grei og vellaget spenning. En rekke av scenene fra den farefulle transporten er skikkelig turnert, og vi i salen sitter selvsagt hele tida og venter på at det hele skal gå i lufta. De fire skuespillerne Roy Scheider, Bruno Cremer, Amidou og Francisco Rabal blir ikke stort mer enn konvensjonelle tøffinger, imidlertid, og Friedkins forsøk på å skissere en slags bakgrunn for dem lykkes ikke.