File:«Den siste Viking» (1961) (30404838937).jpg

Format: 35 mm sort/hvitt negativ Film: Ilford FP3 Fine Grain Panchromatic Dato / Date: 1961 Fotograf / Photographer: Oskar A. Johansen (1908-1980) Sted / Place: Stadsbygd, Fosen, Trondheimsfjorden Oppdatert / Update: 03.04.2019 [Kielland 1938]

Kristian Kielland: <a href="https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2012110706062" rel="noreferrer nofollow">Åfjordsbåten (Staværingen)</a> (Oslo 1938)

Wikipedia: <a href="https://no.wikipedia.org/wiki/%c3%85fjordsb%c3%a5t" rel="noreferrer nofollow">Åfjordsbåt</a>

Eier / Owner Institution: Trondheim byarkiv, The Municipal Archives of Trondheim Arkivreferanse / Archive reference: Tor.H46.B10.F21448

Merknad:

Fra Kristian Kiellands og Oskar A. Johansens ufullendte dokumentarfilm om råseiling med «Den siste Viking». Lofotbåten «Den siste Viking» var utstilt ved Trøndelagsutstillingen i 1930 og befinner seg i dag ved Museet Kystens Arv i Stadsbygd.

Båten var involvert i en tviste om retten til eierskapet på båten mellom ungdomslagene i Rissa og Stadsbygd. Tvisten endte i retten, hvor forfatter Johan Bojer (1872-1959) vitnet rett før sin død. [Se rettsreferat i Adresseavisen 27 Juni 1959 s. 7]

Kristian Kielland (1899-1984) var bl.a. direktør for Norges Sjøfartsmuseum 1940-1957, mens filmfotograf Oskar A. Johansen (1908-1980) var kinomaskinist ved Trondheim Kinematografer og filmarkivar ved Trondheim kommunes Skolefilmsentral, som hadde tilhold på Bispehaugen skole.

Dagbladet 20 November 1959 s. 4:

«Den siste viking» seiler igjen

Sjøfartsmuseene interessert i film om verdens beste fiskerbåt - Staværingen

Båttype som er direkte utviklet etter de gamle vikingskipene

Men vaskeekte kuling mangelvare på Trøndelagskysten i høst

Fra vår utsendte medarbeider Brage Berg

STADSBYGD i dag.

Passasjerer og mannskap ombord på hurtigruten «Håkon Jarl» på vei nordover i leia utenfor Stadsbygd i Trondheimsfjorden, ble stående forbauset og se på den store seilbåten som kom pløyende gjennom skumskavlene så det sprutet hvitt om stevnen. De stakk hodene sammen og stirret og stirret. Hva i all verden kunne dette være? Hvis det - mot all formodning - skulle finnes en gammel gubbe blant dem, som i yngre år hadde seilt på Lofoten, ville han kanskje sette seg ende ned og bli sittende med blanke øyne. For dette var jo grandgivelig som å oppleve tida rundt århundreskiftet. Tok han ikke aldeles skammelig feil så hadde han sannelig sett en vaskeekte lofotbåt igjen!

Og det stemte på en prikk. Det var maken til de gamle staværingsbåtene som lekte bortover bølgene med seilet til topps. Den elegante havplogen, fin og myk i linjene, skjøt av gårde i den friske vinden, og ved rorkulten sto den mangeårige lofotfareren, 75-åringen Kristian Haarsaker fra staværingenes rike, Stadsbygd. I mangt et Herrens forrykende vær hadde han stått i åpen båt på Lofothavet, sett kamerater hvelve rundt, men lykkelig unngått det selv. Høvedsmann var han aldri den gangen, nå ble han det til slutt. Endelig sto han ved løftingen bak i båten med rorkulten svingende over hodet og ropte sine ordrer til mannskapet. De sterke blå øynene under sydvesten ble knepet sammen mot blåsten, de pliret muntert ut på båten og sjøen da han kjente at «Den siste viking» adlød den minste bevegelse med neven. Jo, dette var moro til gangs!

Det ville være naturlig om karene i denne originale seilasen i den bojerske farkosten, lot tankene spille hen på Kristian Myran og hans mannskap ombord i «Kobben», denne lunefulle staværingsbåten som Kristaver klarte å temme til slutt etter at de hadde ridd på hvelvet en dommedagsnatt på et stormpisket Lofothav og mistet han Kaneles i de tårnhøye bølgene. Eller de kanskje tenkte på villstyringen og storseileren Pinade med "litjfoten" og skårungen Lars, og "modellen" til skårungeskikkelsen, Jacob Kvithyll i Rissa, som ennå er i live og som for bare et par år siden kullseilet på fjorden, men reddet seg opp på hvelvet....

KULING ETTERLYSES.

Hverken kvinner eller barn hadde samlet seg i fjæra for å vinke farvel da "Den siste viking» la ut, slik vanen var når de gamle lofotfarerne steg ombord, innpakket i sjøhyrer så nye og stive at de knapt kunne bevege seg i begynnelsen. Denne gangen var det bare noen få karer som hadde tatt oppstilling på moloen ved Rødberg og så på lofotbåten der den ség ut fra stilla innenfor og skar ut i "åpen sjø". Tidligere direktør ved Sjøfartsmuseet, Kristian Kielland, og filmfotografen Oskar Johansen fulgte den kritisk med øynene. Det var så vidt at sjøen toppet seg så mye at det kvitnet i skavlene.

- Så blir det altså ingen stormseilas i dag heller, sukket arkitekt Kielland. I et par høstmåneder både i fjor og i år, har han utålmodig ventet på kraftig vindstyrke for å kunne filme en frisk seilas med «Den siste viking», men værgudene som ellers flittig pleier å slippe vindkuler ut av sekken over Trondheimsfjorden, har i høyden bare prestert en liten beskjeden kuling i Kiellands nærvær når det ellers var gode forhold for filming.

TILHØRER LAGENE.

«Den siste viking» tilhører ungdomslagene i Stadsbygd og Rissa. Det har stått strid om eiendomsretten, men det er ingen etterdønninger av den blant mannskapet ombord. Fredelig side om side utfører tre sjøvante karer fra hver av de to bygdene sine bestemte oppgaver i båten. Den stevner lengre og lengre ut over fjorden, snart ser vi råseilet bare som en pent tilklippet lerretsduk mot fjellene på Lensvik-siden. Båttypen er en direkte etterkommer av vikingebåtene, og det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg forfedrene seilende slik i fremmede fjorder på tokter for å røve kvinner og gods og "slakte blåmenn til Fanden" som det heter i Magnussønnenes saga. Med seil og båt omtrent som dette var det en gang Leif Eriksson kom dukkende inn fra Atlanterhavet i sitt drakeskip og oppdaget det første glimtet av Amerika....

NOEN BEDRE?

- Konstruksjonen og byggingen av vikingeskipene var forutsetningen for denne oppdagelsen, og de noe mindre fredelige bedriftene forfedrene øvet til sjøs i hine harde tider, sier arkitekt Kielland. - Det er spørsmål om nordboene overhodet har gjort noen større teknisk innsats, i betraktning av tid og omstendigheter, enn frembringelsen av denne båttypen, en type som har levd videre i de åpne fiskerbåtene langs Norges vest- og norkyst og som har vært av avgjørende betydning for våre fiskerier, av verdens største. Nå bygges båter av denne typen praktisk talt bare i færing-størrelse (for fire årer). Muligens blir det bygd en og annen seksfæring, men de større av arten er jo avløst av motorbåter med nye skrogformer.

En "storbåt" - ca. 16 meter lang og litt større enn en fembøring - finnes altså fremdeles i sjødyktig stand, nemlig «Den siste viking» som ble bygd til Trøndelagsutstillingen i 1930 og oppkalt etter Johan Bojers mesterverk. Båten er utstyrt med råseil av den typen vi kjenner som karakteristisk for vikingeskipene. Den er av "Staværing"-typen, riktigere betegnet Åfjord-typen som har vært den mest alminnelige trønderske båttypen.

Og her er Kielland ved poenget i hele historien. Når han og fotograf Johansen står i blesten på svabergene med sine apparater, er det for å ta opp en demonstrasjonsfilm som viser hvordan slike båter manøvrerte og bl. a. krysset mot vinden med et enkelt symmetrisk råseil. Det er om å gjøre å få denne betydelige kulturhistoriske oppgaven løst før det blir for sent, ennå mens gamle lofotfarere er i live og kan yte sin hjelp, og ennå mens den siste båten av dette slaget er i sjødyktig stand.

- Det har bl. a. vært hevdet at slike båter med slikt seil ikke kunne krysse, sier Kielland, - men filmen vil vise vanlig kryssing, både hvordan stagvendingen ble gjort ved hjelp av årene og hvordan man i andre tilfelle gikk over stag uten bruk av dem.

NOE FOR SJØFARTSMUSEENE.

Og der kommer «Den siste viking» innover mot oss. Seilet bulner ut i en diger bue og båten skyter god fart, den nærmer seg de blankskurte fjæresteinene hvor bølgene knuses og sender sin kvite dusj over berget. Høvedsmannen gir ordrer om stagvending, men strømmen er lei så langt inn mot land. Karene flyr til årene for å hjelpe til, seilet blir presset langsomt rundt masten og atter bærer det ut over, mens filmapparatet surrer og surrer i sørvesten....

Men ikke bare stagvending og kuvending og slikt skal med, hver liten detalj av det som skjer i båten må også inn på strimmelen. Kielland og Johansen går ombord, og nå blir arkitekten en slags overhøvedsmann for en stund. Lofotfareren Kristian klarer opp med skaut og braser i bakrommet, seilet løses og vendes, skaut og hals blir festet, priaren reguleres, og så videre, alt skal demonstreres. Intet overlates til tilfeldighetene, for filmen vil bli bedømt med strenge vitenskapelige mål. Ikke bare sjøfartsmuseer i Norden, men også National Maritime Museum ved London har sagt seg interessert i en slik film, selvsagt under forutsetning av at den får en heldig gjennomførelse. Det er likeledes meningen å kjøre den som forfilm på de offentlige kinoene.

I september og oktober i fjor ble det gjort opptak av seilas og manøvrering i ytre Trondheimsfjord, i år er det bl. a. fortsatt med opptak ved Tarva utenfor fjorden, hvor vinden er mer stabil.

- Ved turen til Tarva fikk vi ypperlig assistanse av et lite marinefartøy og er svært glad for hjelpen, sier arkitekt Kielland. - Jeg er også dypt takknemlig for den frivillige hjelpen som er ytt tiltaket i Rissa og Stadsbygd. Det er gitt økonomisk støtte både fra disse to kommunene og fra Sør-Trøndelag fylke, og forhåpentligvis kommer det bidrag også lengre sørfra, bl. a. har sjøfartsmuseet i Göteborg bebudet dette på grunn av den almenskandinaviske interesse denne båttypen har som vikingeskipenes direkte etterkommer.

- Og når får vi så se filmen ferdig?

- Jeg håper på en del kompletterende opptak seinere, deretter kommer klipping, lydsetting og annet etterarbeid, slik at den ikke blir première-klar før neste år.

Adresseavisen 11 April 1984 s. 10:

85-årig arkitekt med båtfilm

Kunst- og kulturhistorikeren, arkitekt Kristian Kielland er idag 85 år. Han var fra 1940 til -56 direktør for Norsk Sjøfartsmuseum - med båt- og skipshistorie som spesialområde, og har i mange år arbeidet med en historisk-vitenskapelig film om Åfjord-storbåten. Denne båttypen - større enn alle fembøringer - er en av de nærmeste efterkommere av vikingeskipet. I disse dager er filmen, efter mange vanskeligheter, endelig ferdig klippet, og snart klar for fremvisning, forteller 85-åringen.

- Hva viser filmen, og hva har hensikten vært med å lage den?

- La meg først si at dette er en i sitt slag enestående film som behandler et emne av både nasjonal og internasjonal interesse. Kort sagt har tanken vært å vise hvorledes våre forfedre, vikingene, seilte til det de kalte Vinland. Det har vi gjort ved å vise seilas med en båt-type som er et direkte avkom efter vikingeskipet og som var i bruk inntil for et par generasjoner siden. Det lyktes oss å få låne en av de få gjenværende - ja, faktisk den siste - av de såkalte "storbåter" fra Åfjord. Den heter "Den siste viking" - oppkalt efter hovedpersonen i Johan Bojers roman - og er hjemmehørende i Rissa i Sør-Trøndelag. Filmens tittel er da blitt "Den siste viking seiler" og den viser - med en spilletid på ca. 40 minutter - sjøsetting, rigging, seilsetting og seilas med denne farkosten, både i smult vann innenskjærs og ute på åpne havet. Opptakene er foretatt ved og utenfor munningen av Trondheimsfjorden, i nærheten av øya Tarva.

- De begynte arbeidet med denne filmen før 1960. Hvorfor har det tatt så lang tid å få den ferdig?

- Det har vært mange vanskeligheter både av økonomisk og praktisk art. Den første del av filmen ble tatt opp av filmfotograf Oscar Johansen. Men så døde han, og dette, sammen med finansielle problemer, førte til at vi måtte legge prosjektet på is. Da forholdene igjen gjorde det mulig å fortsette, var Hans Chr. Bukholm fra Bergen med som fotograf. Klippingen har jeg selv stått for. Den har foregått på Norsk Teknisk Museum, med velvillig assistanse av førstekonservator Jan Wiig. Det gjenstår nu bare å legge på bakgrunnsmusikk til endel av sekvensene. Til dette har jeg fått lov til å benytte egnede partier av min bror Olav Kiellands 1. symfoni.

- Når og hvor vil så filmen bli vist?

- Det er ikke bestemt ennu. Men jeg vet at det fra flere hold har vært vist interesse for den, og jeg har fått henvendelse fra museumshold i Sverige, Danmark og USA, sier arkitekt Kielland.